Avslutting på skulane og engelskklubben
Eg og Marita har undervist på to skular; Ebenezera (gule) og C.E.G. (blå). Det eine er ein privat luthersk skule med omkring 300-400 elevar og C.E.G. er ein offentleg skule med rundt 1200 elevar. I dei fem klassane eg har undervist er det drøyt 250 elevar.
Det var trist å seie hadet til elevane mine, men på same tid var det også godt å vera ferdig. Undervisninga har vore kjekt, men mykje slit og jobbing. I to av klassane mine var det nokre elevar som byrja å grine når eg fortalde at eg ikkje skulle undervise meir, men snart reise heim til Norvezianna. Det var sterkt og rørande. Lærarane hadde på begge skulane ordna gåver til både meg og Marita, det vert kjekke minner å ta med heim.
Avsluttinga av Engelskklubben var same dag som me reiste frå Madagaskar, altså etter Shalom. Dei hadde laga ei bok til oss, innbunden i svart der det stod: English Club Sab-Nam. Sab-Nam er forkorting av Sabotsy-Namehana, som er namnet på bydelen me budde i i Tana. Der hadde kvar enkelt skreve ei helsing til oss. Nokon hadde limt inn bilete, og nokon teikna ei teikning. Håper me greier å halde kontakten med fleire av dei, men det kan bli vanskeleg og det er trist å tenkje på.
Avskjed er trist, samstundes som det er godt å kjenne at jobben ein har gjort er fullført og vert sett pris på.
Tur med Shalom
Shalom er ein "misjonsbåt", som held til i Mahajanga og reiser sørover og nordover til små landsbyar der ein ikkje kjem fram på anna vis enn båt eller helikopter. Nokre av dei små byane har vegforbindelse, men då må du ha ein god bil og mykje tålmod. Arbeidet båten driv er mykje bistandsretta, som skulebygging med tilsettjing av lærarar og opplæring i drift av honningbier og liknande, men det er også evangelisering og bygging av kyrkjer.
Me viste "Jesus-film" som var "dubba" til den lokale dialekta.
Det var utruleg kjekt å vera med på turnéen. Folka som jobber på båten snakkar berre gassisk, kanskje også fransk, men me hadde likevel mykje moro dei ti dagane me reiste i lag. To av landsbyane me reiste til var så å seie berre sand og stråhytter. Det er mykje syklonar i området, så folk tar seg ikkje bry med å bygge så stort å flott når dei likevel må bygge nytt neste år. Men folk hang ikkje med hovudet av den grunn.
Me hadde det moro med å leika med ungane og læra dei nokre sangar og slikt. På den fyrste landsbyen me besøkte fekk me vera med å dela ut gåver som ein amerikansk kyrkjelyd hadde sendt ned. Ungane fryda seg mykje meir enn eg kan hugse å ha sett norske ungar fryde seg over jule eller bursdagsgåver, ja meir enn norske ungar plar fryde seg over noko.
Økonomisk og matriell velstand er ikkje det same som lukke.
